Den internasjonale pysjamasdagen

Den siste uka har jeg tatt masse medisiner. I tillegg til pencillin mot infeksjon i kroppen og øyedråper mot øyebetennelse, har jeg også tatt noe andre greier, mot tette luftveier og hoste, tre ganger om dagen. Disse medisinene har gjort meg utrolig sløv, og jeg kunne sikkert sovet meg igjennom hele uka hvis jeg hadde tillatt meg det. Men naturlig nok har jeg følt meg mye friskere etter at jeg begynte å ta masse medisiner, så jeg tenkte at å være trøtt og sløv er ikke så farlig. Jeg hadde jo ikke mangel på søvn, så det var nok bare de medisinene som prøvde å lure meg til å tro at jeg trengte det... Men på slutten av uka gikk det opp for meg hvor utrolig uklok jeg hadde vært. Så unødvendig å presse seg til å være på jobb når jeg bare hadde vært sånn halvveis til stede uansett. På fredag dro jeg på jobb, men jeg klarte bare ikke holde meg våken. Sovnet hele tiden og var helt på gråten fordi jeg var så sliten. Jeg forstod plutselig at kroppen min skrek etter hvile... Da dro jeg hjem.

Klokka var vel halv elleve da jeg kom hjem, så Franziska (ja, ho er for tiden her hos meg - hurra!) hadde ikke stått opp. Jeg gikk rett inn i senga og la meg. Franziska tittet opp fra madrassen sin og spurte om jeg ikke hadde dratt ennå. "Jo, men det er visst den internasjonale pysjamasdagen i dag", sa jeg. "Å, så bra! Det var det jeg trodde", sa ho. Så sov vi begge to.
Da jeg våknet igjen var klokka tre. Franziska satt på kjøkkenet. Jeg bestemte meg for å stå opp, men det endte med at jeg bare sov videre på sofaen, med små spise- og "snakke med Franziska"-pauser innimellom. Så sov jeg hele natta. Puh! Stakkars min lille slitne kropp... Sove nå. Hvile nå.