mørkere og kaldere...

Det er ikke tvil om at vi går vinteren i møte. Dagene blir kortere, og det begynner å bli skikkelig kaldt ute. Derfor var det verdig og rett at jeg og Renate fikk kjøpt oss en haug med ved på lørdag. Det var ikke for tidlig i det hele tatt.

Det er ikke så mye som skal til for at jeg skal kose meg så lenge jeg slipper å fryse. Så når jeg putter godt med ved i ovnen, setter på koselig musikk, lager meg en deilig kopp med te, surrer meg inn i et teppe, og tenner noen lys rundt omkring i stua, ja da kan det være så mørkt og kaldt det bare vil der ute. Jeg koser meg her inne:)

Det er ikke alltid bare lett å ha flyttet til et nytt sted hvor ingen kjenner meg. Å bli kjent med nye folk er til tider utrolig slitsomt synes jeg. Når man egentlig ikke kjenner noen så veldig godt ennå, så blir det litt vanskelig å vite hvem man skal snakke helt åpent med... Og med masse nye inntrykk og følelser, og en kjæreste som er i Sveits, blir behovet for å ha noen å snakke med ekstra stort. Litt for ofte sitter jeg igjen med en følelse av å ha sagt litt for mye til litt for mange... Det er ikke bra.

Men midt i det hele har Gud vist meg nok en gang; han kjenner meg bedre enn noen andre! Det har han alltid gjort, og uansett hva jeg gjør og sier så vet han hvem jeg er. Jeg er jenta til Gud. Ingenting kan forandre det. Dette med Guds kjærlighet er et mysterium. Noen ganger må jeg bare velge å tro at jeg er elsket, selv om jeg ikke føler eller forstår det. Men så er det også de gangene hvor Gud virkelig lar meg FØLE meg elsket. Akkurat nå er det sånn:) Jeg får lov til å kjenne at Gud elsker meg og holder rundt meg. Han har kontrollen, og jeg velger å bare stole på...uten å vite helt hva som ligger der. Men jeg vet at Gud ser meg og hører meg. Han forstår meg uansett. Jeg er ikke alene:)