Den internasjonale pysjamasdagen

Den siste uka har jeg tatt masse medisiner. I tillegg til pencillin mot infeksjon i kroppen og øyedråper mot øyebetennelse, har jeg også tatt noe andre greier, mot tette luftveier og hoste, tre ganger om dagen. Disse medisinene har gjort meg utrolig sløv, og jeg kunne sikkert sovet meg igjennom hele uka hvis jeg hadde tillatt meg det. Men naturlig nok har jeg følt meg mye friskere etter at jeg begynte å ta masse medisiner, så jeg tenkte at å være trøtt og sløv er ikke så farlig. Jeg hadde jo ikke mangel på søvn, så det var nok bare de medisinene som prøvde å lure meg til å tro at jeg trengte det... Men på slutten av uka gikk det opp for meg hvor utrolig uklok jeg hadde vært. Så unødvendig å presse seg til å være på jobb når jeg bare hadde vært sånn halvveis til stede uansett. På fredag dro jeg på jobb, men jeg klarte bare ikke holde meg våken. Sovnet hele tiden og var helt på gråten fordi jeg var så sliten. Jeg forstod plutselig at kroppen min skrek etter hvile... Da dro jeg hjem.

Klokka var vel halv elleve da jeg kom hjem, så Franziska (ja, ho er for tiden her hos meg - hurra!) hadde ikke stått opp. Jeg gikk rett inn i senga og la meg. Franziska tittet opp fra madrassen sin og spurte om jeg ikke hadde dratt ennå. "Jo, men det er visst den internasjonale pysjamasdagen i dag", sa jeg. "Å, så bra! Det var det jeg trodde", sa ho. Så sov vi begge to.
Da jeg våknet igjen var klokka tre. Franziska satt på kjøkkenet. Jeg bestemte meg for å stå opp, men det endte med at jeg bare sov videre på sofaen, med små spise- og "snakke med Franziska"-pauser innimellom. Så sov jeg hele natta. Puh! Stakkars min lille slitne kropp... Sove nå. Hvile nå.

Finn en feil...

Finner du den ikke? Hm, la meg vise deg...


Ser du?


Det er alltid litt ekkelt å finne matrester
på oppvask som lissom skal være ren...

Hurra for Sveits...

Endelig var tiden kommet! På fredag pakket jeg sekken og reiste for å besøke Frank i Sveits. Det var fem uker siden vi hadde sett hverandre nå, så det var godt å være sammen igjen. På samme tid var det nesten litt uvirkelig å plutselig være der sammen med Frank også. Han er jo ikke en del av mitt daglige liv for tida, og jeg er ikke en del av det livet han har nå, men disse dagene var det akkurat som om verden ble satt på pause for at vi skulle få være sammen. Det var fint!

Lørdag tok vi toget inn til Geneve. Det var gøy. Masse mennesker og mange ting å se på. Men utover ettermiddagen begynte jeg å føle meg syk. Når vi kom hjem hadde jeg skikkelig feber, og lå bare i senga og skalv.

Tror det må være fem år siden sist jeg var så syk... Og akkurat nå da! Perfect timing, lissom! Men Frank passet godt på meg. Han fikk i meg noen piller, pakket meg godt inn, og passet hele tiden på at jeg hadde det bra. Så selv om jeg følte meg rimelig stusselig, var det utrolig koselig å ha Frank der til å ta seg av meg. Ja, han er bra:) Jeg er glad i han kan du si!

De fleste dagene var det sol og varmt ute. Og det passer jo bra når man er i en bitte liten landsby med bare jorder så langt øyet kan se, og det eneste man egentlig kan gjøre er å gå tur... En dag vi var ute for å nyte været, fant vi løvetann! I november... Ja, det føltes virkelig som vår! Satt på en benk med sola i ansiktet. Helt nydelig var det.

Men ved et knips begynte tiden å gå igjen, og verden var tilbake til normalt. Plopp, så var jeg plutselig i Skien, og Frank fortsetter med sine ting som før i Sveits. Var alt bare en drøm? Det kan nesten føles sånn... Men snart er det jul, og etter nyttår skal vi være en del av hverandres hverdagsliv igjen. Så jeg klager ikke. Jeg har det bra:)